Feilslått stabiliseringspolitikk fra Obama Administrasjonen

I den siste tiden har Obama og hans forsøk på å få igjennom en krisepakke tatt mye plass i mediebildet. Mange tror kanskje at dette skal være pakken som får fart på amerikansk økonomi igjen, men har noen tenkt tanken om hva som kan skje på lang sikt? Hva om det dukker opp et problem som vil sette betydningen av å løse finanskrisen totalt i skyggen? Med Obamas tiltakspakke er krisen nærmere enn du tror. “- Når vi kommer oss gjennom dette, vil dollaren bli knust”, sier John Taylor, styreleder i New York-baserte International Foreign Exchange Concepts Inc, verden største hedge-fund for valuta, som forvalter rundt 15 milliarder dollar, til Bloomberg. Kombinasjonen av å bruke 700 milliarder dollar for å sikre råtne boliglån, kombinert med å bruke 400 milliarder dollar til å garantere for pengemarkedsfond, vil øke gjelden til USA med over 1000 milliarder dollar. Disse tiltalene vil bidra til at underskuddet til USA øker. Så  man har fokus budsjettunderskuddet, så vil det virke dollarnegativt. Kan man unngå et negativt fokus på budsjettunderskuddet, når underskuddet utgjør over 12 % av BNP? Neppe. Effekten av nedgangen i dollar vil overgå de kortsiktige positive effektene av å redde banksektoren. Når dollaren knuses vet vi konsekvensene så alt for godt, nemlig importert inflasjon som kan føre til hyperinflasjon i USA. Det vil si en valuta som ikke fungerer etter hensikten, nemlig som betalingsmiddel. Dersom nå sentralbanken lar seddelpressen gå, for å hente frisk kapital til nye krisetiltak så kan dette gå virkelig ille. Dollaren har hatt en oppgang den siste tiden, men vi får håpe at man amerikanske myndigheter ikke lar seg blende av den kortsiktige oppgangen.

Se på denne blyanten, det er ikke en eneste person i verden som kunne laget denne blyanten.

Bemerkelsesverdig utsagn, ikke i det hele tatt.

Treet som den er laget av, kan for alt jeg vet komme fra et tre som ble kuttet ned i staten Washington. For å kutte ned det treet krevde det en sag, for å lage sagen krevde det stål, for å lage stål trenger du jernmalm.

Det som er i midten kaller vi bly, men det er egentlig sammenpresses grafitt. Jeg er ikke sikker på hvor det kommer fra, men jeg tror det kommer fra noen gruver i Sør-Amerika.

Den røde toppen, hvisken, en liten gummibit. Kommer sannsynligvis fra Malaysia. Hvor gummitreet ikke engang er innfødt. Det var importert fra Sør-Amerika av noen forretningsmenn, med hjelp av de britiske myndighetene.

Aluminiumet som holder hvisken på plass, har jeg ikke peiling på hvor kommer fra, eller malingen som lager de svarte og gule stripene på sidene, eller limet som holder alt sammen.

Bokstavelig talt tusenvis av mennesker samarbeidet for å lage denne blyanten. Som praktiserte forskjellige religioner, som kanskje ville hate hverandre viss de noensinne møttes.

Når du går ned i butikken, og kjøper denne blyanten. Bytter du noen minutt av ditt liv for noen få sekund av livet til de tusen som laget den.

Hva samlet dem sammen, og fikk dem til å lage denne blyanten? Det var ingen byråkrat som sendte ut orde fra et departement.

Det var magien av pris systemet. Den upersonlige naturen av pris. Som samlet dem sammen og laget denne blyanten til DEG. Slik du kan kjøpe den for en billig sum.

Det er derfor, at operasjonene til det frie markedet er så essensielt.

Ikke bare for å fremme effektiviteten av markedet, men å fostre harmoni og fred blant verdens folk.

Dette var en enkel forklaring av Adam Smiths teori om den usynlige hånd.

Hadde en advart sin sjef for et år siden, at børsen ville stå i 190 før jul. Ville man fått sparken på rappen. Dagen situasjon er helt syk, på en måte er dette en frimarkedsmann drøm og mareritt. Drøm fordi situasjonen fillerister økonomien, som den kjente økonomen Schumpeter ville uttalt. Dette fører til at alle ulønnsomme, ineffektiv og usolide virksomheter vil gå under. Mareritt på grunn av at folket vil være åpne for drastiske politiske endringer, dette betyr ikke automatisk en endring i sosialistisk retning, men det er selvfølgelig der frykten ligger. Ronald Reagan og Margaret Thatcher endringer i 1970 årene var endringer som folk var åpne for, på grunn av en pågående økonomisk krise.

De politiske endringene som har kommet som følge av finanskrisen til nå, har faktisk ikke vært alt for negative. De fleste handlingene er blitt gjort med den hensikt å være midlertidige. Det gjenstår fortsatt å se konsekvensen av disse handlingene, av blant annet den amerikanske staten, men tidligere handlinger av samme typen har ført til utallige år med lav økonomisk vekst. Den positiv effekt, er at frihet til enkeltmenneske kan bli forbedret i form av lavere skatter, det er i alle fall ingenting som tyder på at enkelte land vil sette opp skattene i disse tider.

Den største faren er økonomiske reguleringer som vil være handlinger av langvarighet. Enkelte reguleringer vil føre til byråkrati som igjen er forbundet med mindre effektiv økonomi og forskjellsbehandling. Og som vi har sett kan det føre til nye risikofulle måter og tjene penger på, siden de gamle metodene vil bli lagt på grus. Det er ikke noen hemmelighet at dagens krise, i bunn og grunn stammer ut fra statlig innblanding i finansnæringen. Bill Clinton beordret under hans presidentperiode en økning i lån til folk med lav inntekt. Dette førte raskt til den beste økonomiske perioden USA noen sinne har vært inne i, men det viser seg nå at mye av dette var kunstig økonomisk vekst, i form av uansvarlige lån.

Så hva skjer fremover? Samfunnsøkonomiske problemer har ikke vist seg like kraftig i Norge som andre land ENNÅ. Hele EU er allerede i resesjon, og ledende økonomer i Norge mener vi er i resesjon til våren viss oljeprisen holder seg på nåværende nivå en stund.

De ekstreme svingningene i markedet for tiden gjør at det er interessant for oss å se hvordan markedet påvirker dagliglivet, og når en eventuell oppgang vil komme.

Det er ikke vanskelig å se at nedgangen ble advart noe i forveien i form av teknisk analyse. Da mener jeg selvfølgelig her en hode skulder formasjon. Og jeg må innrømme at jeg var skråsikker på en oppgang ville komme når vi nådde 212 nivået på grunn av en dobbel bunn formasjon hadde oppstått. Vi fikk heller se en enorm nedgang denne veken, og ligger nå på 190. Flere og flere økonomer ser lys i tunnelen, men mange økonomer har blitt påkjørt av lokomotiver med sterke lys tidligere i år. Min personlige mening er at dette ikke kan fortsette lenger, siden markedet ikke lenger er basert i virkeligheten. Jeg ser ingen tekniske forhold i OSEBX akkurat nå, men heller mange mulige formasjoner under ”produksjon”. Den eneste plassen jeg ser mulige varslinger er i oljeprisen.

Som vi ser er det nå veldig høyt volum i oljeprisen og Stochastic ligger veldig lavt som indikerer at det er rom for en stor oppgang.

I en urolig tid preget av uro og finansiell nedgang verden over, er vi midt oppi et presidentvalg som kan få svært mye å si for verdensøkonomien. Hvem vil være best skikket til å dra USA ut av krisen? Obama har ingen økonomisk utdannelse eller erfaring, mens senator John McCain er en av de mest erfarne politikerne i USA. Dagens situasjon i USA er prekær, spesielt fordi amerikanerne er blitt redde for å bruke penger. Dette er en gigantisk bremsekloss i amerikansk økonomi. Grunnen til dette er i all hovedsak en skyhøy rente på bankenes utlåns renter, da spesielt på bolig. De høye rentesatsene har hemmet amerikanernes kjøpekraft. John McCain har sett denne utviklingen, og ønsker å gi amerikanerne et større økonomisk spillerom ved skattelettelser. Dette kan gi amerikanerne kjøpekraften tilbake, og få økonomien i gang igjen. I tillegg så ønsker McCain å senke tollsatsene for å legge til rette for en fri flyt av varer og tjenester mellom land i utlandet. Obama derimot vil øke skattene for å finansiere helsevesenet, denne økningen vil ramme folket ytterliggere. Et velkjent eksempel er Joe the plummer, som har vert en gjenganger i valget. Joe vil få det mye vanskeligere økonomisk sett, med Barack Hussein Obama. Derfor, vil McCain være et bedre valg. Slagkraftighet, erfaring og kunnskap er stikkord som blir viktige.

Dagens finanskrise har skapt en debatt rundt dagens økonomiske system. Laissez faire fungerer ikke sier sosialdemokratene. Vi er inne i en resesjon, og noe må gjøres sier politikerne. Er vi virkelig inne i en lavkonjunktur? Kanskje ikke enda, men vi har i det siste opplevd konjunktursvingninger i Norge. Finanskrisen som nå har rammet hele verden, startet med råtne boliglån i USA. Disse lånene ble solgt til bankinstitusjoner i hele verden igjennom såkalte subprime-lån. Etter hvert oppdaget man at flere bankkunder ikke klarte å betale avdragene, og lånene som banker over hele verden hadde kjøpt ble ikke tilbakebetalt. Dette gjorde at bankene som hadde kjøpt disse lånene ikke tjente penger, men tapte penger på disse lånene. Man kjøpte katta i sekken, mente mange. Etter hvert så bankene tapte penger, så forsvant tilliten i mellom bankene. Bankene tenkte: ”Har vi også kjøpt råtne lån?” Banker som for eks. Lehman Brothers i USA, begynte i tillegg å miste troen på kundene. Som en konsekvens av mangelen på tillitt, så startet man med en farlig tankestrategi. Kortsiktig tenkning. Bankene visste ikke hvem man kunne stole på, og for å sikre egne interesser så satte de bankene som hadde penger til overs opp prisen på pengene sine.

Dette gjør man i form av økte renter i det globale utlånsmarkedet bankene i mellom, bedre kjent som pengemarkedet. Dette har sammen dannet det vi i dag kjenner som finanskrisen, men tillitskrise er kanskje et mer dekkende ord i denne sammenheng. Etter hvert som det ble dyrere for bankene å hente penger i pengemarkedet, så mistet mange banker sin likviditet. De høye utlånsrentene i bankene, gjorde at stadig flere fikk problemer med å betjene lånene sine. Og enda færre som i det hele tatt tok opp lån. Den høye innskuddsrenten gjorde at en del av bakenes likvider gikk til betaling av innskuddsrenter. Dette skal normalt dekkes av en høyere utlånsrente, og det er denne rentemarginen bankene i all hovedsak livnærer seg av. Når man ikke fikk inn tilstrekkelig penger på utlånsrenten, så tapte bankene etter hvert penger. Dette førte til at flere banker i USA gikk over ende, og den virkelige frykten grep tak i verden. En allerede tynnslitt tillitt bankene i mellom, ble nå enda mindre. Igjen tenkte man kortsiktig og man ville sikre seg med stadig høyere renter i utlånsmarkedet. Bush-administrasjonen så denne utviklingen, og ønsket å tilføre likvider til bakene for å få i gang flyten i pengemarkedet. Dette skulle gjøres med en gigantisk krisepakke på flere tusen milliarder dollar. I tillegg ville man gå inn med statlige midler å kjøpe seg opp i flere banker. En slags nasjonalisering av finanssektoren. For ultrakapitalistiske republikanere var dette helt klart et nederlag, men krisepakken var nødvendig. Etter hvert kom også andre land på banen, med egne krisepakker. Deriblant Norge.

En pengemarkedsrente på 9-10 % var uutholdelig og noe måtte gjøres, og noe ble gjort. Kanskje for sent. Den negative stemningen i verden var begrunnet, veksten i flere land stoppet opp. Dette skjedde fordi stadig færre tok opp lån, samtidig som de som hadde lån måtte bruke flere ressurser på å betjene lånene. De som har penger til overs, ser heller ikke ut til å ville bruke dem. Denne sparsommeligheten virker som en bremsekloss i verdensøkonomien. Og det er først og fremst luksusvarer som kuttes. Vi venter lengre med å kjøpe bil, vi kjøper det billigste brødet, bruker de samme klærne osv. Fallet i etterspørselen har ført til at bedriftene etter hvert har gått med et negativt dekningsbidrag, og har derfor blitt nødt til å kutte i produksjonen. I ytterste konsekvens oppsigelser. Eksempler på dette er GM og Ford som sliter med gigantiske underskudd. I tillegg til tekstilproduserende land som Kina, som den siste måneden har levert negative nøkkeltall. Også norsk industri har blitt rammet, spesielt fordi vi er nært knyttet til oljeprisen. Også den har falt kraftig, og som en konsekvens av dette så har aktiviteten i særlig anleggsbransjen stoppet opp. Her har vi også fått flere permitteringer. Tertiærnæringer som leverer utstyr til sekundærnæringene ser også ut til å slite. Spesielt jernvareforretninger sliter med negativ omsetning. Vi skal heller ikke glemme boligmarkedet, som har blitt rammet av et kraftig etterspørselsfall, også dette p.g.a høye utlånsrenter.

Heller ikke verdens børser har sluppet unna denne gangen. La oss for eksempel ta en titt på teknologitunge børser som Nasdaq, Stockholm og Nikkei som alle har slitt kraftig i det siste. Dette som en konsekvens av et negativt skifte i etterspørselen etter elektronikk. En svak oljepris og stopp i bilindustri og byggebransjen, har også gitt industritunge børser som Oslo, Dow Jones og Frankfurt juling i det siste. Oslo Børs er veldig avhengig av en stabilt høy oljepris. Når oljeprisen faller så rammer det store selskap som StatoilHydro som i seg selv er store nok til å trekke hovedindeksen ned. Et fall i oljeprisen og petroleumsaktiviteten rammer også bulk og fraktratene. Dette fører til at Fredriksens Frontline og Golden Occean har falt kraftig. Et etterspørselsfall rammer kort og godt alle. Til og med de aller største får svi, dette illustreres godt med å ta en titt på S&P 500 indeksen, som er en indeks over de aller største selskapene i USA. Felles for dem alle er et kraftig kursfall. Dette gjelder hele verden og man det er ingen som tviler på at ”Bjørnen” for øyeblikket har strupetak på ”oksen”, dersom man bruker den velkjente bull og bear metaforen. Vi kan derfor snakke om en resesjon. Spørsmålet er om den er vedvarende? Forhåpentligvis ikke. Mye kan rettes opp med å få flyten og tilliten tilbake i finanssektoren. Når det gjelder ringvirkningene i økonomien vår, så dreier det seg om et såkalt etterspørselssjokk i økonomien.

I Island har man i tillegg fått et kostnadssjokk, p.g.a en sjokkerende lav valutakurs, så importerer man hele tiden inflasjon. Island er nemlig et isolert øysamfunn, fullstendig avhengig av importvarer. Med en så lav kronekurs, så får man lite for pengene og prisene blir derfor høye i butikkene. Dette kalles importert inflasjon. Når det gjelder eksportvaren fisk, så kan dette gi Island en oppsving. Pr. dags dato, så virker det som om man er litt avventende i verden, akkurat som om man venter på resultatene ifra krisepakkene. Noen resultater har man sett allerede, ved at pengemarkedsrentene har falt noe, men fortsatt ikke nok til at optimismen er tilbake. Land som Island har ikke råd til å vente for lenge, og det spørs om man ikke bør få et globalt pengemarked styrt av en felles myndighet hvor man har representanter for hvert land. Dette kan føre til en mer ansvarlig styring, og en mer samfunnsøkonomisk tenkning. Som markedsliberalist blir jeg i disse tider fortalt at jeg har et forklaringsproblem, men faktum er at dagens situasjon ikke er en konsekvens av markedsliberalistisk tenkning, men av en for sosial utlånspolitikk. Den frie flyten av varer og tjenester har stoppet opp. I dette tilfellet flyten i pengemarkedet. Dette skjedde først og fremst på grunn av et statlig inngrep, ved at man innførte en lov i USA, som gjorde det lettere for folk med dårlig råd til å ta lån. Vi vet som sagt at dette dannet grunnlaget for krisen man er inne i, altså subprime-krisen. Jeg understreker igjen at det var den statlige innblandingen som her startet krisen. Nå ser det heldigvis ut til at staten rydder opp igjen.

I ettertid kan man fundere på om man bør ha en viss kontroll med finansmarkedene, men det betyr ikke at man skal forkaste et helt system. Et system som har skapt diplomatiske bånd på tvers av landegrenser i en årrekke. Et økonomisk system som bygger på Lockes fornufttenkning, og John Stuart Mills frihetsprinsipper. Et system som har gitt oss milliarder av velferdskroner, og en mulighet til å skape vekst på eget initiativ. Vi vet så altfor godt hva alternativet til markedsliberalismen er, og det er et lukket og ekskluderende system. Hvor staten styrer på vegne av deg og meg. Et slikt system trekker paralleller med den kommunistiske marxistleninismen, som står for avgrenset handlefrihet og en slags kollektiv tankegang som minner mistenkelig mye om kuer som står på bås. En undertrykkende maktretorikk som i en årrekke undertrykket folket i den tidligere Sovjetunionen. Et system som ikke verdsetter genier og innovativ tenkning. Det er farlig at andre skal tenke og handle for deg, se på bare på nazismen. Det er en destruktiv og innskrenkende tanke som ligger bak det andre økonomiske alternativet, se bare på Russerne. Russland har i det siste praktisert en maktretorikk overfor de vestlige verdier, som minner om en kald krig. Invasjonen av Georgia viser hva Russerne er i stand til. Heldigvis for Georgia, så hadde de en ansvarlig alliert i USA som la press på Russerne som etter hvert har trukket seg ut av landet. USA som har sikret vår frihet i en årrekke ser nå ut som en skadeskutt løve, og hva skjer dersom USA forsvinner som økonomisk og politisk stormakt? Hvem skal forsvare oss da? Skal vi akseptere at Russland med Putin og Medvedjev i spissen, sikrer seg strategiske land som Island? Dersom vi mister tilliten til USA som økonomisk stormakt, så vil USA også miste sin politiske innflytelse. Når demokrati og frihet står for fall, så står det alltid ekstremister klar til å ta over.

Dessverre viser vår verdenshistorie at vi alltid har vekslet mellom fred og krig. Vi er nå inne i det som kan vise seg som et kritisk vendepunkt i vår verdenshistorie. Ikke bare økonomisk, men også utenrikspolitisk. Nye politiske eller økonomiske systemer innebærer alltid et maktskifte, og jeg stoler ikke på at vi har et godt og sikkert alternativ til markedsliberalismen enda. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et bedre system, enn et system bygget på selvstendighet og frihet. Stillingen til individet og blir stadig undergravd av bruken av vilkårlig makt. De mest dyrebare besittelser til den vestlige mann og kvinne, frihet til tanke og uttrykk, er truet av spredning av en overbevisning som utgir seg for å ha privilegiet til toleranse når en selv er i et mindretall. Brukere av denne maktretorikken søker bare å etablere en posisjon av makt, der de kan undertrykke og utslette andres meninger, med sine egne.

Denne tendensen har kommet født av et syn på historien som undergraver alle moralske standarder og teorier som stiller spørsmål ved ønskeligheten av vår rettssikkerhet. Denne tanketomheten har i neste omgang ført til en nedgang i troen på privat eiendom og et konkurransedyktig marked, for uten tillit til fornuft, frihet og selvstendig initiativ knyttet til markedet, synes det vanskelig å forestille seg en fremtid der frihet kan bevares effektivt.

Jeg tror heller ingen forvalter denne friheten bedre enn USA, systemet er riktignok ikke feilfritt, det har som alt annet i verden sine feil. Men dersom alternativet er statlig styring, og et maktsykt Russland, så blir et par ”Black Mondays” i ny og né bare blåbær i forhold.

De sentrale verdiene av sivilisasjonen er i fare. Over store strekninger av jordoverflaten er de grunnleggende forholdene for menneskeverd og frihet allerede forsvunnet.

Andre steder er de under konstant trussel fra utvikling av dagens tendenser i politikken. Posisjonen til individet og den frivillige gruppen er stadig undergravd av utvidelser av vilkårlige makt. Selv den mest dyrebare besittelse av den vestlige man, frihet til tanke og uttrykk, er truet av spredning av en overbevisning som utgir seg privilegiet av toleranse når en er i posisjon for et mindretall, søker bare å etablere en posisjon av makt der de kan undertrykke og utslette alle sider av en sak, med sine egne.

Denne utviklingen har vært født av veksten av et syn på historien som fornekter alle absolutte moralske standarder og av fremveksten av teorier som stiller spørsmål ved ønskeligheten av rettssikkerhet. Den har videre ført til en nedgang i troen på privat eiendom og konkurransedyktig marked, for uten diffust kraft og initiativ knyttet til disse institusjonene er det vanskelig å forestille seg et samfunn der frihet kan være effektivt bevart.