“Arbeidernes Dag” er en missnorm. Hva vi burde feire er ikke svette og slit, men kraften av manns sinne til å resonnere, oppfinne og skape.

Hvorfor har vi ikke noen enestående fridag til å feire opphavpersonene, oppfinnere, og entreprenører som har laget all denne rikdommen mulig - mennene av sinnet ?

Svaret ligger i den dominante intellektuelle siktets syn på arbeid. Mesteparten av dagens intellektuelle, som blir influert av atskillige generasjoner av Marxist politisk filosofi, tror enda at rikdommen bare blir skapt av fysisk slit. Men den høye levestandarden vi nyter i dag, er ikke på grunn av vår muskuløse og fysisk utholdenhet. Mange dyr har vært mye sterkere. Vi skylder vår takknemlighet for vår levestandard, ikke på muskelkraft, men hjernekraft.

Hjernekraft er gitt en keivhendt anerkjennelse i dagens fasjonable aforisme, som at vi lever i en «informasjonsalder» i hvilken utdannelsen og kunnskap er nøklene til økonomisk suksess. Implikasjonen av denne iden er imidlertid at før oppfinnelsen av silikon chipen, var mennesket uoppløyst, mer eller mindre uten hjernekraft.

Betydningen av kunnskapen til å avansere er ikke noe nylig trend, men et metafysisk faktum av menneskelig natur. Manns sinne er hans redskap til å overleve, og kilden av hver fremgang i materiell trivsel gjennom hele historie, fra å utnytting av brannen, til oppfinnelsen av plogen, til oppdagelsen av elektrisitet, til oppfinnelsen av den seneste anti-kreften medisinen.

I motsetning til det Marxistiske premisset at rikdommen blir skapt av arbeidere og «utnyttet» av de på toppet av pyramiden av evne. Det er de på toppet, det beste og det smarteste, som øker verdien av arbeidet av de på bunnen. Under kapitalisme, vil selv en mann som ikke har noe annet å handle med enn fysisk arbeid, oppnå en kjempestor fordel ved å gi fruktene videre til sinn mer skapende enn hans. Arbeidet av en konstruksjonsarbeider, for eksempel, blir laget mer produktiv og verdifull ved oppfinnerne av hammeren og elektrisitet, og av de langsynte entreprenørene som markedsfører og selger slike redskaper til hans arbeidsgiver. Arbeidet av en kontorist, som enda et eksempel, blir laget mer effektiv ved mennene som oppfant kopimaskinen og faksen. Ved å bruke menneskelig oppfinnsomhet til å tjene menns behov, er resultatet det fysiske arbeidet er laget mindre anstrengende og mer produktiv.

Et velegnet symbol av teorien om at svette og muskelkraft er opphavet til økonomisk verdi kan bli sett i de Sovjetiskepoke propagandaplakater som skildrer mannen som en tankeløs muskuløs robot med et utrykkløst kakeansikt. I praksis led denne teorien til kroniske hungersnød i et samfunn som er maktesløs til å produsere selv de meste grunnleggende nødvendigheter.

En kultur trives i den grad at den blir regjert av fornuft og vitenskap, og stagnerer i den grad at den blir regjert av udyrkraft. Men betydningen av sinnet i menneskelig framgang har blitt unngått av mesteparen av dette århundres intellektuelle. Observer, for eksempel, George Orwells roman 1984, som skildrer en totalitær stat som stille, på en eller annen måte, er et fullt avansert teknologisk samfunn. Orwell prosjekterer det umulige; teknologi uten intellekt til å produsere det.

De beste og klareste sinnene er alltid det første enten til å flykte et diktatur i et «hjernesluk» eller til å slutte deres skapende innsats. Et totalitært regime kan tvinge noen menn til å gjennomføre muskuløs arbeid ; det kan ikke tvinge et geni til å skape, eller tvinge en forretningsmann til å lage rasjonell avgjørelser. En slaveeier kan tvinge en mann til å plukke peanøtter ; bare under friheten vil en George Washington Carver oppdage måter å øke avlingsutbytter på.

Hva vi Nordmenn burde feire er gnisten av geniet i vitenskapsmannen som først identifiserer en lov av fysikken, i oppfinneren som bruker den kunnskapen til å skape en ny maskin eller telefonisk innretning, og i forretningsmennene som daglig oversetter deres ider inn i håndgripelig rikdom.

På 1.Mai, la oss ærer den sanne roten av produksjon og rikdom; det menneskelige sinn.