Det er nyttig å huske hva vi lærte i 1930 årene; det er svært få beviser på at det var Roosvelts ”New Deal” som løste problemet med depresjon. Det skulle en krig til, mellom kapitalistiske makter, for å bringe de territoriale strategiene tilbake med vedvarende og utbredt kapitalakkumulasjon.
Enda mer politisk suicidalt ville det være å forsøke å påtvinge USA, gjennom selvdisiplin, det innstrammingsprogrammet IMF vanligvis påtvinger andre land. Ethvert forsøk fra ytre makter på å gjøre noe slikt (for eksempel gjennom kapitalflukt og dollarens sammenbrudd) vil med sikkerhet utløse hensynløse politiske, økonomiske og kanskje militære reaksjoner fra USAs side. Det er vanskelig å forestille seg at amerikanerne stilltiende ville akseptere å tilpasse seg den fenomenale veksten i Øst-Asia og, anerkjenne at vi er midt i en overgangsperiode da Asia vokser frem som det hegemoniske senteret for global makt. Det er lite trolig at USA vil akseptere sitt eget sorti på en stille og fredlig måte. Denne overgangen ville uansett medføre en radikal omskolering – noe vi allerede ser tegn til – av den østasiatiske kapitalismen fra å være avhengig av det amerikanske markedet til å dyrke et eget, asiatisk marked. Den gradevise tilbaketrekningen av kapital fra USA ville få katastrofale konsekvenser. Men det å stadig øke sin egen gjeldsbyrde er en farefylt måte å holde konsumerismen i USA levende på, for ikke å snakke om å finansiere en krig. Lærdommen kan vi trekke av krisen i 1974-75, er at den kapitalistiske logikken på et eller annet tidspunkt vil falle tilbake på seg selv og for all ettertid demonstrere umuligheten av en politikk med store militære og sivile utgifter.
Det er i denne sammenhengen vi vet at Bush-administrasjonen forsøker å vise militære muskler, den eneste absolutte makten USA sitter igjen med. Den åpne diskusjonen om imperiet som en politisk mulighet er antakelig et forsøk på å skjule inndrivingen av skatter fra resten av verden under en retorikk om å spre fred og frihet til alle. Kontrollen over oljereservene er et passende middel til å møte enhver trussel om maktskifte – økonomisk så vel som militært – i den globale økonomien. Dagens situasjon bærer preg av å være en gjentakelse av det som skjedde i 1973 ettersom Europa og Japan, så vel som Øst- og Sørøst- Asia (som nå omfatter Kina), er enda mer avhengig av oljen fra Midtøsten enn de USA er. Hvis amerikanerne lykkes i å fjerne Chávez fra Venezuela og får kontrollen over Irak, hvis de kan stabilisere eller reformere et Saudi-Arabia som er væpnet til tennene, og som for tiden er prisgitt autoritært regime og dets skiftende innfall (og som står i umiddelbar fare for å falle i hendene på radikaliserte islamske krefter), hvis de kan fortsette (noe som virker mulig) fra Irak til Iran og konsolidere en strategisk stilling i Tyrkia og Usbekistan i forhold til oljereservene i Kaspihavet (som kineserne er desperate etter å kjøpe seg inn i), så vil de, gjennom streng kontroll av de globale oljekranene, kunne håpe på å beholde effektiv kontroll over den globale økonomien og sikre sin egen dominans i neste femti årene. Men mye avhenger også, som Freidman skrev, av hvorvidt amerikanerne kan overbevise verden om at de handler ut fra en lederolle og er opptatt av å utvikle en samlende makt ved å opptre som garantist for globale oljeforsyninger til alle, eller om de handler ut fra smale egeninteresser for å styrke sin egen stilling på bekostning av andre. Tyr de kort sagt til dominans gjennom tvang, eller utøver de lederskap gjennom hegemoni? Den mest sannsynlige fremgangsmåten er å skjule den sistnevnte taktikken bak en ferniss av den første.
